Kommunikasjon og informasjon
Ytringsfrihet, pressefrihet og vern av dokumenter er stikkord for UNESCOs kommunikasjonsprogram.
De viktigste prioriteringene i UNESCOs kommunikasjonsprogram er å:
- bidra til universell tilgang til informasjon
- styrke ytrings- og pressefrihet, herunder journalisters sikkerhet
- fremme kulturelt mangfold i mediene
- verne dokumentarv, som filmmateriell og arkivsamlinger
- bidra til at alle får tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi
Hvordan kan forskningsartikler gjøres tilgjengelige for et større publikum?
Åpen tilgang (Open Access) til vitenskapelige artikler innebærer at leseren får gratis tilgang til artiklene via Internett. Forfatteren beholder opphavsretten til publikasjonen, men brukere har tillatelse til å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å betale for det. UNESCO støtter åpen tilgang til forskningsartikler som er finansiert av det offentlige.
Det finnes ulike måter en artikkel kan bli åpent tilgjengelig på. Gjennom den såkalte gullstandarden er det ingen abonnementsavgift. Her er det forfatteren, institusjonen forfatteren tilhører, eller andre kilder som finansierer utgivelsen. Dette bygger dermed på en alternativ forretningsmodell. En annen form for åpen tilgang er en såkalt grønn standard, hvor forfatteren selv arkiverer en godkjent versjon av artikkelen eller en ferdig pdf-fil av en publisert artikkel som er kjøpt fri fra et tidsskrift og kan gjenbrukes.
UNESCOs egne publikasjoner er åpent tilgjengelige for alle. Dette ble bestemt i april 2013, og UNESCO er den første FN-organisasjonen som gjør dette. Hvem som helst kan dermed laste ned, oversette og dele UNESCO-publikasjoner uten å betale for det.
Sammen med sine samarbeidspartnere, forsøker UNESCO å øke oppmerksomheten om fordelene ved åpen tilgang. UNESCOs Open Access-portal, som ble delvis finansiert av Norge, viser status på området i en rekke land.
Afrika og andre utviklingsland er hovedsatsningen i UNESCOs Open Access-aktiviteter. I disse områdene er det fremdeles langt igjen før vitenskapelige artikler er gratis og allment tilgjengelige.
Ifølge UNESCO vil forskere og studenter fra hele verden, og spesielt fra utviklingsland, kunne dra stor nytte av åpen tilgang til forskning. For forskningens del vil initiativet kunne gi økt synlighet, bedre tilgjengelighet og raskere spredning av forsknigsresultatene.
Stadig flere journalister blir angrepet, truet og drept. Hendelsene blir sjelden etterforsket.
I løpet av de siste ti årene (2026) har over 800 journalister blitt drept, og langt flere har blitt utsatt for vold, trusler og ulovlige arrestasjoner. De fleste angrepene på journalister blir aldri etterforsket, og gjerningspersonene går som regel fri. Hver gang en journalist blir myrdet, sender UNESCOs generaldirektør ut en melding hvor han fordømmer drapet. UNESCO har i tillegg opprettet en nettside som gir en oversikt over drepte medieansatte.
Høsten 2012 vedtok også FN en handlingsplan for å bedre journalisters sikkerhet. UNESCO er blant organisasjonene som har utarbeidet en strategi for å følge opp denne journalistsikkerhetsplanen.
Frie, mangfoldige medier er en forutsetning for å skape demokratiske samfunn.
UNESCOs arbeid med medieutvikling skjer først og fremst gjennom Det internasjonale programmet for kommunikasjonsutvikling (IPDC, International Programme for the Development of Communication). IPDC tilbyr støtte til medieprosjekter i det globale sør, og har som formål å sikre sunne miljøer for fremvekst av frie og mangfoldige medier. Siden oppstarten for over 40 år siden, har IPDC delt ut rundt 120 millioner dollar til mer enn 2000 medieprosjekter i 140 land. Norge er en av de største økonomiske bidragsyterne.
Pressefrihetsdagen minnes journalister som er drept, og markerer pressefriheten.
3. mai hvert år markeres Verdens pressefrihetsdag. Formålet med dagen er å feire de grunnleggende prinsippene for pressefriheten, evaluere pressefrihetens vilkår rundt om i verden, forsvare mediene mot angrep og hedre minnet om journalister som har mistet livet på jobb.
Samme dag deles Verdens pressefrihetspris ut til en modig journalist. Prisen har fått navnet UNESCO/Guillermo Cano World Press Freedom Prize etter den drepte colombianske journalisten, Guillermo Cano. Den tildeles en journalist som har vist mot og styrke i ytringsfrihetens navn, og vinneren får 25 000 amerikanske dollar. Prisen deles ut under en seremoni i UNESCOs regi.
Hva har Anne Franks dagbok og Henrik Ibsens «Et dukkehjem» til felles? Svaret finner du her.
Dokumentarven i biblioteker og arkiver utgjør en sentral del av hukommelsen til verdens folkeslag. Arven reflekterer mangfoldet av folkegrupper, språk og kulturer. Men dokumentarven er sårbar. Store deler av verdens dokumentarv blir borte av såkalte naturlige årsaker: Syreholdig papir går i oppløsning; lær, film og magnetbånd tæres av lys, varme, fuktighet og støv. I tillegg har en rekke biblioteker vært utsatt for flom, brann, orkan og jordskjelv. Slike katastrofer er det vanskelig å sikre seg mot dersom man ikke gjør grundig og omfattende forebyggende arbeid.
I 1992 lanserte UNESCO programmet Memory of the World (MOW), «Verdens hukommelse», for å beskytte og fremme verdens dokumentarv gjennom vern og tilgang for flest mulig. Disse to oppgavene utfyller hverandre siden tilgang oppmuntrer til vern, og vern sikrer tilgang. UNESCO har opprettet et internasjonalt register over verdifull dokumentarv. Anne Franks dagbok og manuskriptet til Henrik Ibsens «Et dukkehjem» er begge tatt med i registeret. Se hele registeret her.
Norge har en egen MOW-komité som har utviklet et norsk register med verdifull dokumentarv.
UNESCOs Memory of the World-program (MoW) hører inn under kommunikasjons- og informasjonssektoren i UNESCO.
Lepraarkivene i Bergen og filmmateriell fra Roald Amundsens Sydpolen-ferd er eksempler på norsk dokumentarv i MoW-registeret.
Lepraarkivene
Lepraarkivene består av dokumenter om driften og forskningen ved tre sykehus i Bergen. I nominasjonen av Lepraarkivene heter det at «Lepraarkivene i Bergen dokumenterer gjennombruddet for den vitenskapelige forståelsen og beskrivelsen av spedalskhet på verdensbasis. Dokumentarven fra dette vendepunktet i kampen mot en av verdens mest grufulle sykdommer er fremdeles ettersøkt og brukt, og fortjener både et vern og videre utbredelse.»
Et dukkehjem
Om Henrik Ibsens ”Et dukkehjem” heter det i begrunnelsen: «Mer enn noen har Henrik Ibsen gitt teaterkunsten en ny vitalitet ved å bringe inn en etisk gravitet og psykologisk dybde i det europeiske borgerlige drama, som teateret har manglet siden Shakespeares dager.» Ibsens verker er blitt satt opp på teaterscener verden over, lest i et stort antall oversettelser og gjort til gjenstand for studier og forskning på hvert eneste kontinent. Notater og utkast til ”Et dukkehjem” hører til de mest interessante manuskriptene fra den store dramatikeren.
Roald Amundsens filmmateriell
Roald Amundsen og hans gruppe nådde Sydpolen ved hjelp av polarhunder 14. desember 1911. Ekspedisjonen hadde en eksepsjonelt god logistisk planlegging og gjennomføring. Oppdagelsene i polområdene har bidratt til større bevissthet rundt og politisk interesse for spørsmål rundt suverenitet og rettigheter i disse hav- og landområdene. Det originale filmmaterialet fra Amundsens ekspedisjon dokumenter en stor historisk oppnåelse utenfor grensene til den siviliserte verden i et ekstremt klimatisk miljø. Den enestående filmsamlingen dokumenterer viktige hendelser av denne første ekspedisjonen til Sydpolen.
Thor Heyerdahls arkiv
Verdensborger, utforsker, skribent og vitenskapsmann – Thor Heyerdahls arv er en unik samling av fotografier, filmer, manuskripter og dokumenter av historisk, kunstnerisk og kulturell verdi. De tilbyr solid innsikt i livet og arbeidet til en av de fremste oppdagelsesreisende i det 20. århundret. Noen av fotografiene og filmene ble samlet inn fra steder som senere har gjennomgått omfattende samfunnsendringer. Dette gjør bildene og filmene som dokumenterer denne overgangsperioden enda viktigere, både for lokalsamfunnene og for den moderne verden.
Sophus Tromholts samling
Fotografiene fra den norske amatørfotografen Sophus Tromholts reiser i Finnmark i 1882 og 1883 gir et unikt innblikk i samisk kultur og dagligliv. Samlingen består av flere hundre fotografier som viser Kautokeinos samiske kultur og folk. UNESCO betegner portrettene som «unike i sitt individualistiske og menneskelige utgangspunkt», og påpeker at de viser samefolket som noe mer enn «eksotiske turistobjekter» og rasebaserte stereotyper.