UNESCO er til stede i hele Norge gjennom ulike aktører og steder. Under kan du finne informasjon om medlemmene i den norske UNESCO-familien.
Kartet gir et innblikk i hvor de forskjellige UNESCO-stedene befinner seg. Merk at enkelte av aktørene ikke lar seg plassere som ett punkt på kartet, slik som den nordiske klinkbåttradisjonen, som praktiseres over større områder i Norden.
Oversikten viser steder i Norge som inngår i UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Før stedene blir nominert av UNESCO, foreslår medlemslandene en liste over steder som kan være aktuelle for nominasjon. Den tentative listen er tilgjengelig her.
Verdensarv
UNESCOs verdensarvliste er en liste over verdens kulturminner og naturområder med fremstående universell verdi. I Norge er åtte steder innskrevet på verdensarvlisten.
Listen bygger på konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv (the World Heritage Convention) som ble vedtatt i 1972. Bakgrunnen for konvensjonen var et økende press mot kulturminner og naturområder i form av krig, naturkatastrofer, forurensning, turisme og forfall. Konvensjonen oppfordrer alle land til å fremme vern av kultur- og naturarv som har lokal eller nasjonal betydning. For dette formålet etablerte konvensjonen UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
Røros bergstad ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1980. Etter noen år ble det tydelig at også omlandet er viktig for å fortelle historien om bergstaden. I 2010 ble verdensarvområdet derfor utvidet til også å omfatte kulturlandskapet som gruvedriften og jordbruket skapte rundt bergstaden, som en del av verdensarven. Det samme er transportruten Vinterleden og ruinene etter smeltehytta Femundshytta. Verdensarvområdet er ca. 165 km², med en buffersone som omfatter hele Circumferensen, ca. 5000 km².
I 333 år – fra 1644 til 1977 – var Røros sentrum for en intensiv bergverksdrift. Bergverksdriften endret landskapet og skapte en særegen bergstad med en rik trebebyggelse på fjellvidda. Bergstaden, med det omkringliggende landskapet, viser hvordan bergverksdrift, transport og livberging gjennom jordbruk ble tilpasset naturen og det kalde klimaet.
Circumferensen er det ressursområdet som kobberverket fikk tildelt ved kongelig privilegium i 1646. Verket fikk rettighetene til å utnytte alle malmforekomster, skoger og vassdrag. Folk som bodde her, kunne bli pålagt å arbeide for verket. Behovet for trevirke viste seg å være enormt. Verket hentet ressurser fra skogsområder også langt utenfor Circumferensen. Kobberverket etablerte i alt 12 smeltehytter i Circumferensen, og over 40 kobbergruver var i drift. Røros Kobberverk var i perioder svært lønnsomt, og det var i drift helt frem til 1977.
Krigene på kontinentet førte til økt etterspørsel etter edle metaller. Røros Kobberverk ble landets største kobberverk. Røros Kobberverk var på mange måter en «stat i staten», med ansvar for forsvar, lov og rett, kirke, skole, sosialvesen og matforsyning.
Bergverksdriften skapte mange arbeidsplasser, og befolkningen økte raskt. I tillegg til dem som jobbet i gruvene og i smeltehyttene, bidro mange med vedhogging, kullbrenning og transport.
Alle arbeidere og funksjonærer ved kobberverket hadde egen gård. De holdt husdyr og ble mer selvforsynt med mat. Mange av gårdsbrukene lå inne i selve bergstaden. Setre og gressteiger lå like utenfor bebyggelsen. Kvinnene stod for det meste av gårdsdriften siden de fleste mennene jobbet for kobberverket.
Samisk reindrift har også betydd mye for hele befolkningen i verdensarvområdet. Samene kom med kjøtt, bein, horn og reinost – og de leverte skinn og skinnvarer, som var det viktigste vernet mot snø og kulde.
Nettside: https://verdensarvenroros.no/
Kontakt: rorosmuseet.post@mist.no
Ingen land i verden har så mange fjorder som Norge, og det norske ordet fjord er tatt inn i mange språk. Vestnorsk fjordlandskap er Norges eneste sted på UNESCOs verdensarvliste med grunnlag i natur.
Delområdene rundt Geirangerfjorden og Nærøyfjorden utgjør sammen denne verdensarven. De to områdene er mindre berørt av større tekniske inngrep enn alle de cirka 200 fjordene på Vestlandet. Sammen utfyller de hverandre og viser et bredt spekter av landskapsformer rundt noen av verdens lengste, smaleste og dypeste fjorder. Innen geologien regnes området som et klassisk eksempel på et fjordlandskap.
Det er elvene og isbreene som har formet dette landskapet gjennom 2,5 millioner år med istider og mellomistider. Fremdeles er det et aktivt geologisk landskap der skred setter sitt preg på både land og folk. Åkneset i Geirangerfjordområdet er regnet som Norges største geofare. Breer, fosser og elvestryk bidrar også til å prege og forandre landskapet rundt fjordene.
Den ville naturen er enestående og vakker. Gamle fjordgårder, seterstøler og slåttemarker ligger på bratte hyller, i lune viker eller i dype daler. De forteller om et viktig samspill mellom natur og kultur. Kulturlandskapet med ferdselsveier, stier og andre kulturminner vitner om hvordan folk har levd og livberget seg gjennom flere tusen år. Slik forsterker kulturarven den samlede verdien av området.
Aktivt jordbruk er viktig for å ivareta landskapet som er skapt av menneskers bruk gjennom mange generasjoner.
Godt klima og stor variasjon i landskapsformer og høyder gir grunnlag for rik variasjon i flora og fauna. Et utall rødelistede arter har leveområder her, mellom disser er mnemosynesommerfuglen og urvalmuen. Den vanligste landskapstypen er bratte raslier, men man finner også varmekjær edelløvskog, våtmarksområder og gammel furuskog.
Vestnorsk fjordlandskap kom på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Til sammen har delområdene et areal på 1227 km². Det meste er vernet som landskapsvernområder med strenge retningslinjer for hva som er tillatt. I tillegg finnes fire naturreservater.
Nettside: https://vestnorskfjordlandskap.no/
Kontakt: post@verdsarvfjord.no
Urnes stavkyrkje er den einaste stavkyrkja på UNESCO si verdsarvliste, og ligg vakkert til i det storslegne fjordlandskapet i Luster i Sogn. Ho blei inkludert på lista over verda sin kultur- og naturarv av særleg og universell verdi i 1979. Urnes er datert til rundt 1130, og er såleis ei av dei eldste norske stavkyrkjene. Ho er òg den mest særprega og rikast utsmykka av dei 28 bevarte stavkyrkjene i landet.
I dag er kyrkja eigd av Fortidsminneforeininga, og kom i foreininga sitt ei i 1881.
Urnes stavkyrkje vart bygd som ei påkosta privat kyrkje for ein stormann på Ornes. Ho er eit smykke av ei kyrkje med rikt inventar og utskjeringar av svært høg handverksmessig kvalitet. Kostelege ting kom langvegs frå til kyrkja, ultramarinfargen brukt i dekoren kom via Silkevegen, emaljerte lysestakar frå Limoges i Frankrike.
Urnes stavkyrkje er kjend for portalen i nordveggen datert til rundt 1070, med utskjeringar av høg kunstnarisk kvalitet og er ein av dei aller viktigaste arkitekturskattane i Noreg. Han er skoren ut i det som blir kalla urnesstilen, den siste av stilretningane frå vikingtida. Portalen stammar frå ei tidlegare kyrkje på staden, og materialen er brukt opp att. Dei romanske kyrkjene med terningkapitel og rundbogar kan ha tent som førebilete for stavkyrkja.
Søylehovuda på stavane i Urnes er rikt dekorerte med fabeldyr som kentaurar og griffar, fuglar, ulike dyr og bladranker.
Uvanleg mykje av kyrkja sitt mellomalderinteriør er bevart. Over koropninga heng det eit krusifiks, og den krossfeste Jesus er flankert av døyparen Johannes og ein mariafigur. Dette er ei av dei finaste og best bevarte kalvariegruppene i Noreg, truleg frå rundt 1150. Lysestellet frå mellomalderen med takkrone og ein båtforma stake på alteret er på plass, og det er òg «bispestolen» – ein av dei få av mellomaldertypen som er bevarte i Noreg.
Nettside: https://urnesstavkirke.no/
Kontakt: post@fortidsminneforeningen.no
Rjukan-Notodden Industriarv representerer et verdifullt kapittel i den globale industrihistorien. Stedet ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2015 under kriteriene II og IV som et ekstraordinært vitnesbyrd om Norges industrielle utvikling tidlig på 1900-tallet og dens betydning for menneskeheten.
Med en dramatisk natur, rik på fossefall og et landskap der den naturlige topografien muliggjorde produksjon av elektrisk energi i store mengder, hadde Telemark spesielle forutsetninger for etablering av en ny type kraftkrevende industri. Prosessen med å trekke ut nitrogen fra luften for å produsere kunstgjødsel var en banebrytende oppfinnelse som ble svaret for den vestlige verdens etterspørsel etter økt jordbruksproduksjon på begynnelsen av 1900-tallet. Industriprosjektet representerer overgangen fra kull til hydroelektrisk energi for industriell bruk, og dermed en inngang til den andre industrielle revolusjon i Nord-Europa.
Vannkraft er ryggraden i Rjukan-Notodden Industriarv. Et imponerende landskap av fjell, fosser og daler danner scenen for et ensemble av banebrytende vannkraftverk, overføringslinjer, tunneler, fabrikker, transportsystemer og byer.
En viktig faktor i denne utviklingen var reguleringen av innsjøen Mosvatn, som sikret stabil vannkraft gjennom Møsvassdammen. Oppdemmingen påvirket Møstrønd-samfunnet betydelig, og innbyggerne måtte tilpasse seg de nye forholdene og leve med konsekvensene av endringene i landskapet og vannstanden.
Vannkraftstasjonene og industriparkene er preget av rik arkitektur med representasjon av flere ulike funksjoner og stiler. Funksjonalismen er bredt representert med elementer av jugendstil, nybarokk og nyklassisisme. Bygningenes monumentale former er karakteristiske av industriens natur, men her er det et tydelig hensyn til estetiske verdier som sjeldent finnes andre steder.
Transportåren, bestående av Rjukanbanen, Tinnosbanen og jernbanefergene, utgjorde i seg selv et innovativt system som bidro til å etablere en elektrisk standard for normalspor jernbane i Europa. Denne infrastrukturen ble bygget for å effektivt frakte byggematerialer, varer, passasjerer og industrielle produkter til og fra Rjukan og Notodden, og samtidig knytte de to industrielle områdene sammen og til omverdenen.
Rjukan-Notodden Industriarv fremhever også viktige aspekter av samfunnslivet på den tiden. Industrisamfunnene som ble bygd rundt Rjukan og Notodden var modeller for bærekraftig samfunnsutvikling. Arbeiderboliger, skoler og velferdsfasiliteter ble etablert for å imøtekomme behovene til arbeidsstyrken, og disse samfunnene representerte et tidlig eksempel på velferdsstatens prinsipper.
Denne kombinasjonen av teknologisk fremskritt og sosial bevissthet gir en innsikt i hvordan samfunnet utviklet seg under den andre industrielle revolusjonen.
Foto: Bjørn Harry Schønhaug
Nettside: https://www.industriarven.no/
Kontakt: post@telemarkfylke.no
Struves meridianbue betegner et arbeid som hadde til hensikt å finne nøyaktige mål for jordens form og størrelse. Arbeidet pågikk i perioden 1816–1855. Det besto i å måle vinkler i et stort antall målepunkt og beregne posisjoner i 13 målepunkt ved astronomiske observasjoner mot stjerner.
Struves meridianbue er den lengste sammenhengende gradmålingsrekke som er målt med klassiske metoder. 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag på UNESCOs verdensarvliste, og fire av disse ligger i Norge. De norske punktene verdensarvlista er Meridianstøtta på Fuglenes i Hammerfest og fjelltoppene Lille Raipas i Alta, og Luvddiidčohkka og Muvravárri i Kautokeino. I dag går Struves meridianbue gjennom hele ti land. Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Moldova og Ukraina.
Nettside: https://struve.no
Kontakt: Verdensarvkoordinator geir.johansen@altamuseum.no, Verdensarvsenter for Struves meridianbue Linn.Christiansen@hammerfest.kommune.no
*Mer informasjon kommer*
Nettside: https://verdensarvvega.no/
Kontakt: post@verdensarvvega.no
*Mer informasjon kommer*
Nettside: Bergen kommune – Verdensarvstedet Bryggen
Kontakt: Byantikvaren@bergen.kommune.no
Geoparker
En geopark et et geografisk område med en geologi av internasjonal betydning, som er anerkjent av UNESCO. Målet med parkene er å øke bevissthet og forståelse for jordens natur- og kulturarv.
En geopark skal bidra til å øke forståelsen av klimaendringer og naturfarer, kunnskap om områdets landskapsverdier, styrke identiteten og stimulere lokalt næringsliv. NGU (Norges Geologiske Undersøkelse) administrerer norsk komité for geoparker og geoarv. Komitéen arbeider med å formidle fagkompetanse og rådgivning til geoparkene.
Gea Norvegica Geopark er den eldste UNESCO Globale Geoparken i Norge og ble del av det globale geoparknettverket i 2006. Geoparken består av kommunene Kragerø, Bamble, Porsgrunn, Skien, Nome, Siljan og Larvik, og rommer en geologisk historie som går 1500 millioner år tilbake i tid.
Landskapet er svært variert, fra et flott øyrike, kyster med glattskurte svaberg, strender og skrenter av kalkstein, via gode jordbruksområder, dalfører, skoger av ulike slag, vannveier og innsjøer og til kollelandskap med flotte utsiktspunkt. Her ligger også relativt store byer som Larvik, Porsgrunn og Skien, med tilhørende industriområder – og mye av industrien har sammenheng med den lokale geologien.
Området har også en rik kulturhistorie, helt fra de eldste steinalderfunn, bronsealder, jernalder og vikingtid, middelalder og fram til moderne kultur. Det er også mange flere kunstnere og andre «kjendiser» som kom fra eller har virket i vår Geopark, som Henrik Ibsen, Theodor Kittelsen, Edvard Munch og Thor Heyerdahl. Deres verk er også del av Geoparkens formidling.
Geoparkens hovedaktivitet er nettopp kunnskapsspredning rundt vår felles natur- og kulturarv. Undervisningstilbud gis på alle nivåer, fra barnehage til universiteter, her er den geologiske naturarven i fokus, men gjerne satt inn i større sammenhenger. I sesong arrangeres guidede turer rundt i Geoparken, i regi av egne ansatte eller med geoparkguider. Slike turer og andre arrangementer, lokalmat, ny og gammel kulturhistorie og menneskene bruk av geologiske ressurser, er viktige elementer i å utvikle en mer bærekraftig og naturbasert turisme.
Den geologiske historien, som er sentralt tema for å kunne være en UNESCO Global Geopark, er svært mangfoldig, med fem store hovedhistorier: De eldste bergartene på jorda er fra prekambrium, og for Gea Norvegicas del er dette hovedsakelig bergarter fra 1500 til 580 år siden. Berggrunnen i Kragerø, mesteparten av Bamble og Nome og vestlige deler av Skien, er av slik alder, og det meste er rester fra mektige fjellkjeder som raget over landskapet. Vi kjenner til to ulike fjellkjededannelser, med et par hundre millioner års mellomrom. Nå er det bare de dypeste delene av disse fjellkjedene som er å se, men samtidig er dette grunnfjellet vårt, rikt på flotte geologiske strukturer og historisk sett en rik bergverkshistorie. Og for rundt 580 millioner år siden var den spesielle vulkanen på Fen i Nome aktiv, i dag bedre kjent som Fensfeltet. Restene av denne vulkanen kan vise seg å gi grunnlag for ny industri på Ulefoss og er uansett en svært betydningsfull del av Geoparkens geologiske arv.
Gjennom Grenland ligger en kile med yngre bergarter, de kalkrike bergartene var en gang havbunn i et tropisk hav. Disse avsetningsbergartene forteller mye om hvordan forholdene var i de geologiske tidene kambrium, ordovicium og silur. På den tiden utviklet livet i havet seg og dyr med kalkskall har gitt opphav til fossilrike lag og også ressurser for samfunnet i form av drivverdig kalkstein til ulik industri. Ikke mange bergarter er «unike», men vår flotte blå nasjonalbergart larvikitten er så langt bare funnet i Oslofeltet, som også er del av Gea Norvegica. En mengde nye mineraler og ikke minst grunnstoffet thorium, er oppdaget for første gang i bergarter tilknyttet larvikitten, som selvsagt har sitt navn fra Larvik. Og så, det vakre kystlandskapet, de rike jordbruksområdene, de flotte dalførene og vassdragene – de er alle resultater av de siste drøye par millioner år med istider. Så vi ha mye å takke den geologiske historien for!
Nettside: www.geoparken.no
Kontakt: kristin.rangnes@geanor.no
Trollfjell UNESCO Global Geopark er et område med helt spesiell geologi av høy internasjonal verdi. Geografisk dekker Trollfjell Geopark kommunene Vega, Vevelstad, Sømna, Bindal og Brønnøy i Nordland, samt Leka i Trøndelag. Innenfor dette området kan man blant annet lære om og oppleve fjellet Torghatten med hull tvers igjennom, den gylne øya Leka, som er Norges geologiske nasjonalmonument, og det geologiske fenomenet strandflata, som består av over 12 000 øyer, holmer og skjær. Helt vest i geoparken, ytterst på denne strandflata, ligger Vegaøyan Verdensarvområde, hvor to UNESCO-områder overlapper hverandre.
I geoparken kan man se praktfulle stillbilder av geologiske prosesser som skjedde for mer enn 500 millioner år siden. I 2024 ble Leka ofiolittkompleks kåret til en av verdens 200 viktigste geosteder av International Union of Geological Sciences. Utmerkelsen understreker hvor viktig Leka er for vår forståelse av jordas dannelse og utvikling. I Trollfjell Geopark kan man også finne rullesteinstrender høyt over dagens havnivå, og grottesystemer dypt inni fjellet. Slike spor i landskapet byr på kunnskap om tidligere istider og klimaendringer, som gir oss bedre forutsetninger for å forstå fremtiden.
En viktig del av geoparken er menneskene og deres historier. Trollfjell Geopark formidler historier fra landskapet, om menneskene som har levd og om menneskene som lever der nå. Det er et område med en rik natur- og kulturarv og geoparken jobber med å bygge lokal identitet og stolthet både for å ivareta de verdiene som finnes, men også for økt verdiskaping på naturens premisser.
I Trollfjell Geopark satses det på å bygge bærekraftige lokalsamfunn med spesielt fokus på friluftsliv. Geoparken jobber med å formidle forståelse og muligheter, for å gi både lokale og tilreisende kunnskap og nysgjerrighet til å utforske geoparkens natur- og kulturarv, enten det er til fots, på sykkel eller i kajakk.
Nettside: trollfjellgeopark.no
Kontakt: post@trollfjellgeopark.no
Magma UNESCO Global Geopark i Sør-Rogaland gir en mulighet til å oppleve geologi og et spektakulært landskap i verdensklasse. Geoparken, som strekker seg over kommunene Eigersund, Flekkefjord, Sokndal, Bjerkreim og Lund, er internasjonalt anerkjent for sitt karakteristiske «månelandskap». Dette landskapet er formet av den sjeldne bergarten anortositt – samme type bergart som de lyse områdene på månen. Ingen plass på jorden kommer du nærmere et ekte månelandskap enn i Magma UNESCO Global Geopark!
For over én milliard år siden lå området 20 km under jordens overflate, begravd under fjellkjeder like massive som dagens Himalaya, som oppsto da superkontinentet Rodinia ble dannet. Den ekstreme varmen og trykket som oppsto i bunnen av fjellkjeden, kalt den Svekonorvegiske fjellkjeden, førte til dannelsen av store magmakamre, som senere ble avkjølt og krystalliserte til bergarten anortositt.
De massive fjellkjedene som en gang dekket Magma Geopark ble gradvis slitt ned (erodert) gjennom flere hundre millioner år av naturlige prosesser. Dette har resultert i at magmakamrene, som opprinnelig lå dypt under jordoverflaten, eksponeres på overflaten i dag. Isbreer har spilt en sentral rolle i denne prosessen. Den siste istiden tok slutt for 11 700 år siden, og den har preget landskapet i regionen betraktelig. Landskapet i Magma Geopark gir et innblikk i regionens geologiske fortid.
Magma Geopark forteller også en menneskelig historie. Her kan du se spor fra steinalderen og frem til nåtid – ruiner, gruver og gamle stier som vitner om generasjoner som har levd og utnyttet naturens ressurser. Magma Geopark er ikke bare et geologisk vidunder, men også et sted for refleksjon over menneskets samspill med naturen og de langsiktige kreftene som former planeten vår.
Nettside: https://magmageopark.no/no/
Kontakt: ulf@magmageopark.com
Geopark Sunnhordland er 4700 km2 rundt ytre halvdel av Hardangerfjorden. Geologien er lett tilgjengelig og har fått UNESCO Global Geopark-status på grunnlag av tre geologiske historier; den varierte berggrunnen, ressursbruken (gruvedrift) og kvartærhistorikken. På 60 utvalde lokaliteter er ulike kapittel av desse historiane godt fortalt.
Nettside: www.geoparksunnhordland.no
Kontakt: brynjar@geoparksunnhordland.no
Immateriell kulturarv
Kulturdirektoratet har ansvar for å implementere UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven av 2003 i Norge, og er Kultur- og likestillingsdepartements fagorgan på dette området.
Konvensjonen definerer immateriell kulturarv som praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom, som samfunn, grupper og enkeltpersoner anerkjenner som del av sin kulturarv.
Kulturdirektoratet har ansvar for å implementere UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven av 2003 i Norge, og er Kultur- og likestillingsdepartements fagorgan på dette området. Formålet med konvensjonen er å øke respekt for og kunnskap om immateriell kulturarv. Konvensjonen definerer immateriell kulturarv som praksis, fremstillinger, uttrykk, kunnskap, ferdigheter – samt tilhørende instrumenter, gjenstander, kulturgjenstander og kulturelle rom, som samfunn, grupper og enkeltpersoner anerkjenner som del av sin kulturarv. Respekt for og anerkjennelse av utøveren og tradisjonsbæreren er et sentralt prinsipp i konvensjonen. Stortinget har bestemt at den immaterielle kulturarven til urfolk og nasjonale minoriteter i Norge skal være et prioritert område for Kulturdirektoratets arbeid med konvensjonen.
Kulturdirektoratet skal iverksette tiltak om informasjon og bevisstgjøring, samt utvikling og videreføring av kompetanse og kunnskap i og om immateriell kulturarv. Kulturdirektoratet vil bidra til å tilrettelegge for demokratiske prosesser slik at ulike fagmiljø skal kunne arbeide på måter som sikrer vern av immateriell kulturarv for fremtiden. Som et ledd i dette arbeidet har Kulturdirektoratet etablert en digital kunnskapsbank over levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap i Norge. På nettsiden immateriellkulturarv.no kan hvem som helst sende inn et bidrag om tradisjonen sin. På denne måten kan man synliggjøre mangfoldet av immateriell kulturarv i Norge, og øke kunnskapen om denne delen av kulturarven. Immateriell kulturarv er også relevant for andre deler av Kulturdirektoratets arbeid. Museene i det nasjonale museumsnettverket rapporterer for eksempel årlig om sitt arbeid med immateriell kulturarv. Rapportene gir en oversikt over feltet og et innblikk i museenes tanker om og arbeid med immateriell kulturarv. Kulturdirektoratet arrangerer også seminarer og webinarer i samarbeid med museer, der tema har vært immateriell kulturarv.
For mer informasjon om Kulturdirektoratets arbeid med konvensjonen, blant Norges periodiske rapporter til UNESCO og rapporter/artikler som omhandler oppfølging av samisk og nasjonale minoriteters immaterielle kulturarv, se https://www.kulturdirektoratet.no/immateriell-kulturarv. I tillegg gir Kulturdirektoratets arbeid med museumsutvikling, kulturvern og nasjonale minoriteter supplerende informasjon til arbeidet med 2003-konvensjonen.
Se nettsidene https://www.kulturdirektoratet.no/museum, https://www.kulturdirektoratet.no/kulturvern og https://www.kulturdirektoratet.no/nasjonale-minoriteter.
Informasjon på nettsidene blir oppdatert kontinuerlig.
Nettside: https://www.kulturdirektoratet.no/immateriell-kulturarv og https://www.immateriellkulturarv.no/
Kontakt: post@kulturdirektoratet.no
Oselvarverkstaden tar vare på kunnskap om bygging av oselvarbåten. Dette er er ein svært gammal båttype, og gjennom dei par siste hundreåra har han vore den mest brukte småbåten på Hordalandskysten, både til fiske og transport. I 2016 vart oselvartradisjonen ført inn på UNESCO si verneliste over immateriellkulturarv.
Nettside: www.oselvarverkstaden.no
Kontakt: post@oselvarverkstaden.no
Forbundet KYSTEN er en landsomfattende, demokratisk og frivillig kulturvernorganisasjon for alle med interesse for levende kystkultur og maritim kulturarv.
Forbundet KYSTEN er akkreditert som rådgivende organisasjon (NGO) av og for UNESCO på feltene kystkultur, fartøyvern og maritimt kulturminnevern.
Organisasjonen har 10 500 medlemmer fordelt på 132 lokale kystlag. Under mottoet «vern gjennom bruk» arbeider organisasjonen med å ta vare på gamle båter og bygninger, kultur og håndverkstradisjoner på kysten. Alt gjøres på dugnad i hyggelige og sosiale fellesskap.
Kystlagene i Forbundet KYSTEN forvalter rundt 700 historisk verdifulle båter og over 40 000 m2 bygninger som brygger, fyrstasjoner, gamle handelssteder, bryggeanlegg og sjømerker, slipper og mye annet. Dette er kulturminner som kystlagene holder i stand og fyller med ny bruk og aktivitet – og dermed mening i en ny tid. Mange kystlag har utviklet sine baser til kystkultursentra med en yrende aktivitet.
Kystlagene avgjør selv hva de ønsker å fokusere på, og alle tar utgangspunkt i sin lokale kystkultur- og historie. Forbundet KYSTEN er opptatt av å sidestille den immaterielle kulturarven med de håndfaste kulturminnene og i kystlagene holdes et bredt spekter av kulturarv i live. I kystlagene finnes kunnskap og ferdigheter innen de fleste håndverksfag med tilknytning til kysten.
Forbundet KYSTEN tok initiativet til Kystled i 1996 og i dag er dette et omfattende system av fyrstasjoner og andre kulturhistoriske bygninger langs kysten som er åpne for allmennheten. Kystled er nå et godt etablert tilbud i samarbeid mellom Forbundet KYSTEN, Friluftsrådenes landsforbund, Den Norske Turistforening og Norsk fyrforening.
Organisasjonen utgir tidsskriftet KYSTEN, Norges eneste fagtidsskrift for kystkultur og maritim historie.
Landsmøtet er Forbundet KYSTENs øverste organ og samler representanter fra alle kystlagene annet hvert år. På landsmøtet velges et landsstyre som styrer organisasjonen mellom landsmøtene. Et sekretariat med seks ansatte styrer det daglige arbeidet i organisasjonen.
Forbundet KYSTEN samarbeider med en rekke organisasjoner internasjonalt. I desember 2021 ble nordiske klinkbåttradisjoner innskrevet på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Et resultat av et nordisk samarbeid med Forbundet KYSTEN som prosjektleder.
Foto: Adnan Icagic
Nettside: http://www.kysten.no
Kontakt: tore@kysten.no
Folkemusikk og -dans i Setesdal vart i desember 2019 innlemma på UNESCOs representative liste for immateriell kulturarv. Elementet består av utøving på hardingfele, munnharpe, stev, stevjing og gangardans. Området inkluderar Bykle, Valle og Bygland kommunar i Setesdal.
Nettside: https://agderfk.no
Kontakt: post@setesdalspelemannslag.no
*Mer informasjon kommer*
Biosfæreområde: MAB -man and the biosphere
MAB-programmet har som mål å oppnå langsiktig bærekraftig bruk av jordas ressurser. Biosfæreområdene, som Nordhordland UNESCO Biosfæreområde er ett av, er modellområder som skal vise gode eksempler på bærekraftig bruk av ressurser.
Eit biosfæreområde er eit læringsområde for berekraftig utvikling. Det handlar om å ta vare på behova til menneska i dag, utan å øydelegge framtidige generasjonar sine moglegheiter til å dekke sine. Dette dannar grunnlaget for utviklinga av ein framtidsretta og berekraftig region, kor lokalt arbeid og samarbeid står sentralt.
Det finnast i dag over 700 biosfæreområder i verda. Nordhordland er Norge sitt fyrste UNESCO biosfæreområde, utnemnt i 2019. Samla areal på området er 6698 km², folketalet er ca. 55 000. Kommunar i området er: Alver, Austrheim, Fedje, Gulen, Masfjorden, Modalen, Osterøy og Vaksdal. I tillegg har kommunane Høyanger, Vik, Voss og Øygarden areal i området.
Nordhordland er valt ut som ein representant for kystlandskapet i Noreg, med ein variert klimagradient; frå kysten som er beskytta av ein brei skjergard, gjennom små og store fjordar, og videre gjennom dal- og skoglandskapet opp til høge fjell. I tillegg har utvikling i samfunn og teknologi ført til at regionen i dag forvaltar store ressursar i form av vasskraft, petroleum og fisk. Nordhordland UNESCO Biosfæreområde set søkelys på ei utvikling kor ressursane våre blir nytta på ein berekraftig måte.
Nordhordland UNESCO Biosfære jobbar med berekraftig samfunnsutvikling i vår region, som kan resultere i praksisar som kan bli kopiert til andre land og regionar i verda.
For å få dette til må administrasjonen i Nordhordland UNESCO Biosfære arbeide på tvers av fagfelt og sektorar, og sørge for at møteplassane for arbeidet blir tydelege og gode. Samfunnsutviklinga i eit biosfæreområde omhandlar dette:
• Legge til rette for at kommunar og næringsliv kan ta kunnskapsbaserte slutningar
• Næringslivet samarbeider om sirkulære løysningar og grøn utvikling
• Engasjere og overføre sentral kunnskap til born og unge
• Samle og formidle kulturhistorie og tradisjonar
• Bevare naturmangfald
• Ivareta kultur- og naturlandskapet
• Vere ein viktig identitetsbyggjar for eit levende lokalsamfunn
Nettside: https://nordhordlandbiosphere.no/
Kreative byer
UNESCOs nettverk av kreative byer er et initiativ for å fremme samarbeid mellom byer over hele verden. Byene som tar del i nettverket arbeider for å promotere kreativ næring ved å utvikle partnerskap, dele erfaringer og ved å integrere kultur i byutviklingsplaner.
Foto: OysteinNordas
UNESCOs Creative Cities Network (UCCN) ble etablert i 2004, for å fremme samarbeid og utveksling mellom byer over hele verden, som har det til felles at de satser spesielt på kultur og kreativitet når de skal bygge morgendagens samfunn. Lillehammer ble i 2017 tildelt UNESCO-status som litteraturby i dette unike nettverket, som den første byen i Skandinavia.
Lillehammer UNESCO-litteraturby er et samarbeid mellom Lillehammer kommune, Innlandet fylkeskommune, Visit Lillehammer, Norsk litteraturfestival, Nansenskolen, World Expression Forum, Stiftelsen Lillehammer museum og Høgskolen i Innlandet. Partnerne jobber i felleskap for å utvikle litteraturbyen Lillehammer. Sentralt i denne satsningen er arbeidet for ytringsfrihet, trykkefrihet og lesefrihet. I tillegg jobber partnerne målrettet for å utvikle nye strategier for å styrke leselysten blant barn og unge.
Administrasjonen er lagt til Lillehammer kommune og er samlokalisert med Norsk litteraturfestival, Fribyen Lillehammer og Lillehammer bibliotek og litteraturhus i Meierigården i Lillehammer sentrum.
Nettside: https://lillehammer.kommune.no
Bergen – Norges nest største by der fjord møter fjell – har en tusenårig historie som handelssenter for lokale produkter og unike kulinariske tradisjoner, spesielt innen sjømat. Med råvarer, kokker og mathåndtverkere i verdensklasse, har Bergen vært UNESCO Creative City of Gastronomy siden 2015, som én av to byer nord for Frankrike, og den eneste i Norge.
Som UNESCO-gastronomiby bruker Bergen kommune kultur og kreative næringer – i vårt tilfelle matkultur – som et aktivt verktøy for å utvikle byen i bærekraftig retning, fra folkehelse og inkludering, til næringsutvikling, kultur, fysisk byutvikling og opplæring. På samme vis brukes medlemskapet i UNESCO Creative Cities bevisst som en døråpner for internasjonalt samarbeid.
Nettside: https://bergen.kommune.no
Takket være et vellykket samarbeid mellom kommunen, akademia og næringslivet ble Hamar utnevnt til UNESCO Creative City of Media Arts i 2021. I Hamar arbeider de sammen for å utvikle og bruke avansert teknologi som et strategisk verktøy i samfunnsutviklingen.
Hamar er blant 26 byer i verden som har fått denne utmerkelsen innen kategorien media arts. I Norden er det bare Hamar, Viborg i Danmark og Oulo i Finland som har oppnådd dette.
Samarbeidet i Hamar er basert på miljøer som jobber med spill- og XR-teknologier samt andre teknologiske verktøy. Disse brukes til innholdsproduksjon, formidling og kunnskapsoverføring på ulike områder. Dette var grunnen til at Hamar vant frem med sin søknad.
Hamar UNESCO Creative City of Media Arts har som mål å skape møteplasser og arenaer som deler gode eksempler på tiltak for å fremme formidling og kunnskapsoverføring i tråd med FNs bærekraftsmål gjennom UNESCOs nettverk.
Mange aktører deltar i samarbeidet med Hamar UNESCO Creative City of Media Arts, blant annet Høgskolen i Innlandet, The Gathering (Norsk dataungdom), Hamarregionen Utvikling, Hamar kulturhus, den nasjonale VR-klyngen VRINN, Hamar Game Events, Hamar kulturskole, Fabelaktiv AS, Hamar Næringsforum, festivalene i Hamar, Kunstbanken, Innlandet teater, Hamar Katedralskole, Kodeklubben Hamar, Hamar E-Sport-Club, Anno, Hamar naturskole og Frivilligsentralen.
Næringssjefen i Hamar kommune er koordinator og kontaktperson for Hamar UNESCO Creative City.
Nettside: https://www.hamar.no/hamar-i-unesco/
Kontakt: postmottak@hamar.kommune.no
Dokumenter fra Norge som er en av del av Verdens dokumentarv
Verdens dokumentarv, på engelsk kjent som Memory of the World (MoW), ble opprettet i 1992 som et av flere UNESCO-programmer for å synliggjøre og redde kulturarven.
Den norske komiteen for verdens dokumentarv vurderer og avgjør hvilke dokumenter som blir innskrevet i registeret. Den første innskrivingen av dokumenter i registeret var i 2012.
Noregs dokumentarv er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register.
Memory of the World (MoW) vart oppretta i 1992, som eitt av fleire UNESCO-program for å gje eit nødvendig løft for å synleggjere og redde kulturarven. I Noreg heiter registeret Noregs dokumentarv.
Memory of the World er ikkje ein konvensjon, men kan knyttas opp til fleire konvensjonar, som til dømes Verdsarvkonvensjonen (1972) og UNESCOs konvensjon om vern av immateriell kulturarv (2003).
Det finst register på internasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå, og privatpersonar, organisasjonar og institusjonar kan fremje søknader. Den nasjonale komiteen vurderer og avgjer kva dokument som blir innskrivne i registret, det fyrste opptaket til dokument i registret var i 2012.
Nettside: Norges dokumentarv – kulturradet.no
Kontakt: post@kulturdirektoratet.no
UNESCO-chair
UNESCO Chair skal fremme internasjonalt samarbeid mellom universiteter og nettverk gjennom å styrke kunnskapsdeling og samarbeid. UNESCO Chair-nettverket fokuserer på prioriterte områder knyttet til UNESCOs kompetanseområder innen utdanning, natur- og samfunnsvitenskap, kultur og kommunikasjon. Utnevnelsen gis institusjoner verden rundt som har fagmiljøer som utmerker seg internasjonalt innen utvalgte områder.
En UNESCO Chair er et prosjekt og et team ved et universitet eller en høyere utdannings- eller forskningsinstitusjon som samarbeider med UNESCO for å fremme kunnskap og praksis på et område som er prioritert for både institusjonen og UNESCO.
Universitetet i Bergen ble tildelt en UNESCO Chair for Bærekraftig Arv og Miljøforvaltning – Natur og Kultur (Sustainable Heritage and Environmental Management – Nature and Culture) i 2017. Denne Chairen er tett knyttet opp til å jobbe med UNESCOs ‘Man and the Biosphere (MAB) program’ i Norge.
UNESCO Chairen holdes av professor Inger Elisabeth Måren ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Bergen. Hennes forskning fokuserer på dynamikken i koblede menneskelige og naturlige systemer, og inkluderer temaene agroøkologi, bærekraftig arealbruk, matsystemer og matsikkerhet, sosial-økologisk resiliens, agrobiodiversitet, og bærekraftig forvaltning av naturkapital. Hun samarbeider med kolleger innen samfunnsvitenskap og naturvitenskap for å belyse sammenhenger mellom menneskeskapte aktiviteter og miljøet, i Europa, Asia, Nord-Amerika og Afrika. Hun har utviklet og underviser på en rekke bærekraftsrelaterte kurs. Hun har vært en sentral aktør i utformingen av søknaden til Norges første biosfæreområde i Nordhordland, i tett samarbeid med Miljødirektoratet. Hun sitter også i styringsgruppen for Bergen UNESCO Creative City of Gastronomy, samt som fagmedlem i Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø Hun er også medlem av den norske UNESCO-kommisjonen og den norske MAB (Man and the Biosphere)-komiteen.
Norges første UNESCO Chair, for «Education on Sustainable Lifestyles», ble tildelt Victoria Thoresen ved Høgskolen i Innlandet i 2014. I dag (2024) har vi tilsammen 5 UNESCO Chairs i Norge, som del av det verdenspomspennende UNESCO Chair-nettverket.
Nettside: https://www.uib.no/en/unesco-chair
Kontakt: inger.maaren@uib.no
Universitetet i Innlandet (INN) ble tildelt UNESCO Chair for utdanning for bærekraftig levesett i 2015, og ble fornyet i 2019, og igjen i 2023.
Siden 1990-tallet har INN (tidligere Høgskolen i Innlandet) utmerket seg regionalt, nasjonalt og internasjonalt innenfor områder som forbrukerundervisning, forbrukermedborgerskap, bærekraftig forbruk, ansvarlig levestil, økologi, og global forståelse, og utviklet bred tverrfaglig ekspertise innenfor feltet. Victoria W. Thoresen har bidratt betydelig til dette arbeidet, blant annet ved å lede flere store internasjonale forskningsprosjekter og forskningsnettverk. Tildelingen er derfor en anerkjennelse av arbeidet, men bidrar også til å sikre ekspertisen og videreutviklingen av arbeidet med temaene.
For å styrke arbeidet, samle ekspertisen og videreføre samarbeid i regi av UNESCO Chair etablerte INN i 2016 Senter for samarbeidslæring for bærekraftig utvikling (Centre for Collaborative Learning for Sustainable Development – CCL). Thoresen ble UNESCO Chair holder og fortsatt i denne rollen fram til 2020, når hun fikk emeritus status. Robert J. Didham overtok som senterleder i 2018 og UNESCO Chair holder i 2020. Med bakgrunn fra samfunnsbasert bærekraftig utvikling, offentlig deltakelse og sosial læring, har Didham lang erfaring innen tverrfaglig forskning og kapasitetsbyggingsprosjekter.
CCL leder arbeidet knyttet til INNs UNESCO Chair å koordinere dets internasjonale partner nettverk, et konsortium av 33 partnere i Europa, Asia, Afrika, Sør- og Sentral-Amerika, fra akademiske institusjoner, frivillige organisasjoner, tenketanker og forskningsinstitutter.
CCL har 6 prioriterte arbeidsområder:
1) Forskning og konseptutvikling,
2) Styrke høyere utdanningsinstitusjoner,
3) Innovative læringsprosesser,
4) Kapasitetsbygging og kompetanseutvikling,
5) Partnerskap og samarbeid, og
6) Rådgivning om utdanningspolitikk og informasjonsdeling.
Gjennom disse prioriterte områder bidrar INN ved CCL til UNESCOs agenda for Utdanning 2030 og bærekraftsmålene, ved å oppmuntre til bærekraftig levesett og fremme kunnskapsdeling til et mangfold av interessenter, hvor styrking av kapasiteten til lærere er et prioritert handlingsområde. Partnerskapsbygging, samarbeidet med UNESCO-programmer, samt rådgivingen om utdanningspolitikk og deling av informasjon i tillegg til tverrfaglig forskning, kapasitetsbygging og utdanningsaktiviteter fortsetter å være viktige områder for INNs UNESCO Chair. Samtidig legges det betydelig vekt på Høgskolens rolle i å fremme sør-sør- og nord-sør-samarbeid.
Nettside: www.inn.no/ccl/
Kontakt: CCL@inn.no
UNESCO professoratet i ledelse, innovasjon og fremtidskompetanse (Universitetet i Stavanger & NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning)
Chair: Rune Todnem By
Co-chair: Per Koch
Gjennom denne lærestolen utforsker og utvikler Universitetet i Stavanger (UiS) og NIFU nye former for lederskap og innovasjon. Målet er å bidra til å løse store og komplekse samfunnsutfordringer så som realiseringen av FNs berekraftsmål.
Lærestolen i ledelse, innovasjon og fremtidskompetanse er en del av UNESCOs Global Futures Literacy Network. Futures Literacy, eller fremtidskompetanse på norsk, står derfor sentralt i arbeidet, og hjelper oss å utfordre nedarva forestillinger og praksiser. Hensikten er å øke kunnskapen om hvordan noen antagelser, institusjonelle strukturer og handlingsmønster hindrer oss i å finne og implementere løsninger på samfunnets utfordringer. Gjennom å utvikle en bedre fremtidskompetanse kan vi enklere identifisere verdier, formål, behov og trusler, samt finne fram til nye måter å adressere utfordringene på.
Universitetet i Stavanger ser på hvordan fremtidskompetanse kan brukes til å utvikle en mer kreativ, åpen, og inkluderende form for ledelse i bedrifter og organisasjoner – hele tiden med mål om å svare på utfordringene til institusjoner og samfunn.
NIFU ser på hvordan fremtidskompetanse kan brukes i policy-læring og utvikling av nye politiske grep i møte med store utfordringer, nasjonalt og internasjonalt. Denne tilnærmingen vil blant anna gjøre det lettere å lære og samarbeide på tvers av politiske, faglige, organisatoriske, sosiale og kulturelle skiller.
Universitetet i Stavanger og NIFU vil sammen utvikle bruken av fremtidskompetanse i formålsdrevet ledelse. Inkludert er også transformativ politikkutforing.
Nettside: https://www.uis.no/en/unescochair-leadership-innovation-anticipation
Kontakt: post@uis.no
UNESCO-skoler
UNESCO-skolenettverk er et verdensomspennende skolenettverk som jobber for en bærekraftig fremtid. Nettverket ble grunnlagt i 1953 for at engasjerte skoler og utdanningsinstitusjoner skulle finne sammen. Internasjonalt blir nettverket kalt Associated School Network, eller ASPnet), og spenner seg over 182 land. I Norge er det over 60 skoler som er UNESCO-skoler. Det er FN-Sambandet som er ansvarlig for skolenettverkets norske gren.
FN-sambandet følger opp UNESCOs skolenettverk og gjennomfører nettverksaktiviteter mellom de 60 engasjerte skolene. FN-sambandet har status som nasjonal koordinator for ASPnet. Vi bidrar med og hjelper skolene forankre UNESCOS visjon i sin organisasjon, men også med kompetanse på hvordan utdanning kan brukes til å oppnå endring gjennom utvikling av unges handlingskompetanse.
Hvert år arrangerer vi fysiske og digitale seminarer med ulike temaer som skal bygge opp under disse målene. I 2024 har vi hatt bærekraft og naturkrisen som tema, mens 2023 handlet om samisk kultur & formidling av urfolks tradisjoner. Vi forsøker å finne temaer som har relevans for skolesektoren under UNESCO-paraplyen og har flere dyktige pedagoger ansatt hos oss som bidrar til dette. Vi fasiliterer også kommunikasjon i nettverket med nyhetsbrev og diskusjonsgrupper mellom seminarene.
I tillegg har FN-sambandet en rekke undervisningstilbud som nytes av disse skolene, som rollespill, foredrag og undervisningsopplegg. Alt med et ønske om å hjelpe lærere gjennom å senke terskelen til å undervise om globale spørsmål, bærekraft, fredsarbeid og interkulturell kompetanse. Samtidig er FN.no/unesco en informasjonskilde om UNESCO. Med lang tradisjon på arbeid i skolesektoren og kontorer i seks byer, har FN-sambandet et godt utgangspunkt for å realisere UNESCOs målsettinger på utdanningsfeltet.
Nettside: https://fn.no/unesco
Kontakt: stian.olsen@fn.no