Vann starter ikke krig
UNESCO har utropt 2013 til året for vannsamarbeid Fire budskap står sentralt:
- vannsamarbeid er viktig for fattigdomsbekjempelse og sosial likhet
- vannsamarbeid skaper økonomiske fordeler
- vannsamarbeid bidrar til å bevare vannressursene og beskytte miljøet
- vannsamarbeid bidrar til fred
Det siste punktet er gjenstand for en studie gjennomført av UNESCOs sektor for naturvitenskap og er temaet for årets første utgivelse i rapportserien A World of Science.
Mens mange lenge har ment at vannkilder som deles mellom flere land er en kilde til konflikt, viser denne nye UNESCO-rapporten at dette ikke nødvendigvis er tilfelle. Det er grovt sett to grunner til dette: Vann er så viktig at det i blant tvinger partene i konflikt til forhandlingsbordet. Og fordi vann er så viktig, er det inngått en mengde traktater og former for samarbeid som regulerer bruken av vann. Dermed reduseres faren for konflikt om vannressurser.
Samarbeid er nødvendig fordi de fleste vannkilder deles mellom mange land. To eksempler er elva Donau, som deles av 19 land, og Nilen, som deles av 11 land. Det høye antallet elver som krysser landegrenser, kombinert med økende knapphet på vann med en økende befolkning, har ledet mange politikere til å spå at det vil komme en rekke kriger om vann. Dette har vist seg å ikke stemme.
I UNESCOs rapport går det frem at områder med lite vann ikke er mer utsatt for konflikt enn andre områder. Faktisk har samarbeidet økt i perioder med lite vann. Når konflikter om vann først oppstår, er det like ofte i rike som i fattige land. I følge rapporten, har heller ikke grad av demokrati eller befolkningsstørrelse noe å si.
Ingen stater har ifølge UNESCO gått til krig utelukkende på grunn av vannressurser siden bystatene Lagash og Umma kriget mot hverandre i Tigris-Eufrat-bassenget for 4500 år siden.
Selv om vann alene ikke utløser kriger, har det imidlertid spilt en viktig rolle når kriger og konflikter først har brutt ut. Vannforsyninger og infrastruktur knyttet til vann har ofte vært militære mål og verktøy i krig. Vann kan altså gjøre gode relasjoner dårlige og dårlige relasjoner verre. Men vann er også så viktig at det har tvunget partene til forhandlingsbordet og dermed lagt grunnlaget for fred. Israel og Jordan holdt for eksempel hemmelige forhandlinger om forvaltingen av Jordanelven mens de var i krig.
Konflikter om vann oppstår oftest når det skjer fysiske endringer med vannkildene, som at det bygges en demning, eller landegrenser endres. Dersom det ikke finnes institusjoner for å håndtere og regulere dette, vil konfliktnivået bli høyere enn i de tilfellene hvor det finnes traktater som tydeliggjør hvert lands ansvar og rettigheter. Etablerte former for samarbeid reduserer dermed faren for konflikt.
Selv bitre fiender har inngått vannavtaler. Disse har ofte tatt lang tid å få i stand. Vann-traktaten om Indus mellom India og Pakistan tok ti år å få på plass. Vann-traktaten om Ganges mellom India og Bangladesh tok 30 år. Selv om det tar tid å få dem på plass, er avtalene og institusjonene som er opprettet for å regulere vann ofte svært stabile, selv når forholdet mellom statene ellers har vært dårlig.
Ifølge FNs Food and Agrigulture Organisation (FAO) er mer enn 3600 vanntraktater signert mellom år 805 og 1984. 680 av disse er undertegnet etter 1820, og halvparten av dem er fra de siste 50 årene.
Fremdeles mangler 60 prosent av de 276 internasjonale vannkildene regulerte samarbeidsavtaler. FN vedtok nylig at ferskvann er en menneskerett. Dersom alle skal få tilgang på rent vann, virker det helt nødvendig å fortsette å samarbeide om denne knappe ressursen.