Publikasjon om universitetsrangeringer
Trenden blant verdens universiteter er å finne samarbeidsuniversiteteter som kan forbedre rangeringsresultatet. Flere universiteter, deriblant mange afrikanske, har problemer med å finne partneruniversiteter fordi de ikke rangeres høyt nok. Dette fremgår av UNESCO-publikasjonen Rankings and Accountability in Higher Education – Uses and Misuses.
Den første universitetsrangeringen så dagens lys i 2003 da Shanghai Jiao Tong University publiserte en liste over de beste skolene basert på 13 kriterier, deriblant omdømme og antall publikasjoner. Etter dette har mengden av rangeringer økt og de tillegges mye vekt. Men bare fem prosent av de over 15000 institusjonene for høyere utdanning som finnes i verden er med i rangeringene.
De tre største institusjonene som utfører internasjonale rangeringer i dag er Shanghai, The Times og QS. I tillegg finnes også en rekke nasjonale rangeringer. Rangeringer kan være brukervennlige fordi de gjør det mulig å sammenligne universiteter, men en rangering viser ikke alt man som student kan ønske å vite når man skal velge utdanningsinstitusjon.
En effekt av rangeringene, er at utdanningsinstitusjoner tar sikte på hvilken plassering de ønsker seg, og jobber strategisk for å forbedre seg på de områdene hvor de scorer dårligere. Dette kan være problematisk siden målene er ikke er satt av universitetet selv, men av rankinginstitusjonene. UNESCO konkluderer i publikasjonen med at rangeringer er kommet for å bli, men at det dermed er viktig å utvikle best mulige indikatorer, samt å informere folk om hvordan rangeringene bør forstås og hva som er med og ikke er med i vurderingene.
I forbindelse med publikasjonen om rangering av universiteter inviterte UNESCO bidragsyterne til en debatt om temaet 28.juni. Publikasjonen har bidrag fra 18 eksperter innen utdanning og rangeringer og er en del av UNESCOs serie «Education on the Move» som tar for seg hovedtrender innen utdanning og utfordringene vi står ovenfor fremover. Målet er å bringe kunnskap fra forskjellige fagfelt og organisasjoner til de som skal utvikle reformer.