Trussel og press mot journalister øker

Av Rune Ottosen, medlem av Den norske UNESCO-kommisjonen

Innlegg holdt på Pressefrihetens dag 3. mai OsloMet – storbyuniversitetet

Hvis vi ser på årsoversiktene fra UNESCO; Reportere uten grenser og Committee to Protect Journalists er det ikke lystig lesning.

Antall land som regnes som sikre å arbeide i for journalister er synkende. Presset fra autoritære regimer mot frie medier øker, også i land i Europa som har vært regnet som stabile demokratier, for eksempel Italia.

I dag sender vi en varm tanke til alle journalister som blir forfulgt og angrepet fordi de gjør jobben sin. Vinneren av årets UNESCO-pris for ytringsfrihet er Reuters-journalistene Kyaw Soe og Wa Lone som ble dømt til syv års fengsel i Myanmar for å ha drevet undersøkende journalistikk om folkemordet på den muslimske Rohingya-befolkningen i Myanmar.

Et tiltagende fenomen er at politisk ledere åpent angriper journalister og medier, her er kanskje USAs president Donald Trump det fremste eksempel. USA har falt tre plasser til 48. plass på Reportere uten grensers indeks over pressefrihet. Norge er på toppen, men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. På samme indeks er bare 24 prosent av 180 land regnet som «bra». Et annet negativ eksempel er India som har falt til 140 plass i hovedsak på grunn av hindu-nasjonalisme som stempler normal kritikk som anti-indisk.

Modige journalister som driver med ordinær undersøkende journalistikk risikerer rettsforfølgelse i Polen og Ungarn. Som vi skal se på filmen om Daphne-prosjektet i ble en framtredende undersøkende journalist myrdet på Malta med mulig støtte fra høyeste politiske hold. Det skremmende mordet på den saudiske spaltisten Jamal Khashoggi inne på det saudiske konsulatet i Istanbul er et skremmende eksempel på straffefrihet (eller det som heter på UNESCO-språket impunity) – fordi de reelt skyldige går fri.

Selv om tallet på drepte journalister gledelig nok gikk noe ned i fjor er det fortsatt ekstremt farlig å dekke konflikter i land som Syria og Jemen. Det finnes heldigvis gledelige eksempler om framgang. Et land som Etiopia har løslatt fengslede journalister og forfattere og gjorde et byks på 40 plasser på indeksen fra 140 til 100.

Fortsatt er straffefrihet for vold mot journalister et av de store problemene. Av 1010 drap på journalister de 15 siste år viser statistikk fra UNESCO de 12 siste årene at kun 115 endte med rettsprosess og dom mot de skyldige. Det betyr at 89 prosent av sakene forblir uløste. Dette til tross for at det er økning i antall land som svarer på UNESCOs krav om forklaring og rapportering etter angrep på journalister de senere år. Men fortsatt er det bare 64% av FNs medlemsland som svarer på henvendelser om journalistdrap.

De landene som topper drapsstatistikken nå er Mexico og Afghanistan med krigsområder som Irak og Syria på 3. og 4. plass. Drapsmennene er både kriminelle, terrorister og politiske ledere.

Kvinner blir i økende grad utsatt for seksuell trakassering og trusler. Andelen drepte kvinnelig journalister har økt med 10 prosent de fem siste årene (totalt 14 prosent).

Drap er jo den ultimate sensur, men også mindre alvorlige hendelser, trusler og trakassering bidrar til selvsensur og har en såkalt chilling effekt.

Det er de lokale journalistene som betaler den høyeste prisen. Selv om drap på kjente krigsreportere fra Vesten ofte får mer oppmerksomhet, viser statistikken at 90 prosent av alle drepte er lokale journalister, mange frilanser (21 prosent i 2017) ofte uten forsikring og sikkerhetsutstyr og støtte fra en redaksjon når det går galt.

Det er to utviklingstrekk som er skremmende:

1. Antall drap på journalister utenfor krigssoner øker.

2. Det  er også økende press mot pressefriheten generelt i Europa.

En rapport fra Europarådet tidligere i år er kommet i stand ved hjelp av samarbeid med presse- og journalistorganisasjoner. Her gis et skremmende bilde av forfall av demokratiet i flere europeiske land. En sak i Europa har engasjert meg i det siste. Jeg mener at kravet om utlevering av Julian Assange fra WikiLeaks til en mulig lang fengselsstraff  i USA burde få varselbjellene til å ringe blant ytringsfrihetens forsvarere. Når en mann  med australsk statsborgerskap kan bli utlevert fra Storbritannia til USA for rettsforfølgelse etter avslørende publiseringsvirksomhet og lekkasjer bør vi spørre: Hvem kan dette ramme neste gang?

Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

Også PEN International i London har motsatt seg utlevering.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 av hemmelige dokumenter om USA’s krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Asssange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obamas administrasjon opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale The New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment. Denne saken dreier seg om kampen for ytringsfrihet. Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som ikke har lagt skjul på sin iver etter å få Assange fengslet. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA-sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rette før jul i fjor. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assange sitt politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Amerikansk lovgivning gjør det vanskeligere å trekke et klart skille mellom journalistisk research og hacking. For meg ser det ut som den nåværende tiltalen er designet for å gjøre utlevering lettere. Det som ligger i bunn er WikiLeaks avsløringer som har belyst offentligheten om forhold som makthavere vil holde skjult.

Det er en del skumle trekke ved utviklingen i Europa:

I land som Tyrkia er journalister i dag rettsløse og fritt vilt. I land som Russland er det ingen reell pressefrihet. Nye demokratier som Polen og Ungarn har demokratiske tilbakeslag med utilslørte angrep på domstoler og uavhengige medier. Italia er det landet som har høyest økning i bekymringmeldinger til Europarådet for angrep på journalister og medier.

De siste årene har vi sett 17 tilfeller av straffefrihet etter drap på journalister i land som Bulgaria, Slovakia, Malta og Russland. Vi skal nå se en reportasje om et av disse tilfellen. Dhapne Caruana Galizia var ingen hvem som helst da hun som  en av de mest respekterte undersøkende journalister på Malta og ble myrdet fordi hun nærmet seg maktens indre kjerne i regjeringskontorene i jakten på bakmenn i en stor korrupsjonssak. Vi skal se en 18 minutter lang reportasje om saken produsert av BBC-journalisten John Sweeny. Det finnes også en større dokumentar på 90 minutter som anbefales. Takk for oppmerksomheten.