Tora Aasland om verdensarven Rjukan-Notodden: «Det åttende underverk»
Leder av Den norske UNESCO-kommisjonen, Tora Aasland, skriver om Rjukan-Notodden industriarv. Artikkelen stod på trykk i Stavanger Aftenblad, 6. juli 2015.
Det åttende underverk
Fram til 8. juli i år hadde Norge 7 steder inne på UNESCOs eksklusive verdensarvliste: bryggen i Bergen, Røros bergstad, Urnes stavkirke, bergkunsten i Alta, Vestnorsk fjordlandskap, Vegaøyan og fire punkter på Struvemeridianen (nøyaktig måling av jordas form og størrelse). 8. juli 2015 godkjente UNESCO’s verdensarvkomité på sitt møte i Bonn 24 nye steder som del av vår mest verdifulle verdensarv. Ett av disse stedene var i Norge, nemlig Rjukan-Notodden industriarv.
Norge fikk da sitt åttende verdensarvsted, og industrihistorien får en velfortjent oppmerksomhet. Som telemarkingene selv uttrykker det: Rjukan og Notodden kommer nå i selskap med Taj Mahal og Akropolis.
Verdensarvstatusen er prestisjefylt, og kan bidra til å løfte fram både kultur- og naturarven. Det er noe å være stolt av, men det forplikter. Av viktige krav som stilles er at det skal være ekte, det skal være av universell verdi, det skal ha en plan for beskyttelse og bærekraft, det skal ha en forvaltningsplan og det skal ha lokal oppslutning. En verdensarvnominasjon vil ikke bli godkjent uten at den er forankret i lokalsamfunnet.
Vi ser hvordan verdensarvsteder blir angrepet og utfordret i land med konflikter og uro, som Syria og Irak. Derfor har UNESCO en egen liste over truet verdensarv. Ingen av de norske stedene er for tiden på denne lista, men både nasjonale og lokale myndigheter er forpliktet til å forvalte vår del av verdensarven på en bærekraftig og god måte. Både de verdifulle historiske stedene i Syria og industrihistorien på Rjukan og Notodden blir dermed viktige påminninger om grunnlaget for vår sivilisasjon.
I dagens diskusjon om framtidig energibehov og den negative balansen mellom fornybare og ikke-fornybare energikilder, blir ofte vannkrafthistorien glemt. Selv om prisen for denne kraftsatsingen var miljømessig høy med ofring av mange flotte fosser, er det gjort. Og resultatet er tross alt et solid grunnlag med fornybar energi som gir Norge helt spesielle fordeler.
Bakgrunnen for søknaden om Rjukan-Notodden industrihistorie består av fire komponenter knyttet til perioden 1905-1945:
Kraftproduksjonen som omfatter dammer, tuneller, kraftlinjer og kraftstasjoner fra Møsvann til Notodden, der vannkraften ble til elektrisk kraft.
Fabrikkområdene som omfatter Hydroparkene på Rjukan og Notodden med sin bygningsmasse, og maskinelt utstyr som lysbueovner og elektrolysører. Fabrikkanleggene sørget for produksjon av kunstgjødsel og en del biprodukter.
Transportåren som omfatter Rjukanbanen, Tinnsjøferjene, Tinnosbanen og utskipningspunkter for industriproduktet kunstgjødsel, som ble fraktet med tog og båt ut i verden.
Industrisamfunnet som omfatter bydeler på Notodden, og Rjukan som «company town»: en hel by bygd av norsk Hydro. Det gjelder boliger, institusjoner, næringsbygg, veier, parker og mye mer som var nødvendig for at industriaksen Rjukan-Notodden fungerte som samfunn.
Arbeidet er drevet fram gjennom mange år av tre kommuner, fylkeskommunen og Riksantikvaren. Viktige kulturminner er vernet eller fredet underveis, og det har vært solid lokal entusiasme for prosjektet. Om noen få dager blir det feiring!
Denne anerkjennelse av norsk industrihistorie minner oss om den helhetstenkingen for hele samfunnet som har kjennetegnet byggingen av nasjonen Norge. Ofte er arbeider- og industrihistorie nedslitt og nesten forsvunnet når formidlingen skal skje. På museene er det flere gjenstander og kulturminner fra overklassen enn fra arbeiderklassen: rett og slett fordi de rike hadde flere og finere ting og bedre muligheter til å ta vare på det de hadde. Arbeidernes ting var oftere utslitt og ble ansett som mindre verdt å ta vare på.
I dette perspektivet er arven fra industrihistorien et viktig bidrag til anerkjennelse også av arbeidernes innsats. I tillegg til synliggjøring av ingeniørkunst, av energiproduksjon og tidlig infrastruktur ut fra der hvor ressursene var, formidler vårt åttende verdensarvsted et spennende perspektiv på samfunnsansvar og samarbeid. Denne arven må vi forvalte for ettertiden – og kanskje lære av?
Tora Aasland