Konvensjonen
Det som gjør verdensarvkonvensjonen (Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv) unik er at den knytter sammen vern av naturen med vern av kulturbygg. Da verdensarvkonvensjonen ble etablert i 1972, var den et resultat av to ulike bevegelser: Den ene bevegelsen kjempet for vern av kulturbygg og den andre for beskyttelse av naturen.
Her kan du lese UNESCOs konvensjon av 1972 om vern av verdens kultur- og naturarv på norsk.
En spesiell hendelse ligger bak etableringen av konvensjonen. På slutten av 1950-tallet førte planene om å bygge en dam i Egypt, som ville ha oversvømt de gamle Abu Simbel-templene, til en internasjonal protestkampanje. Kampanjen samlet støtte fra mer enn 50 land, og viste hvor viktig det er med solidaritet og samarbeid mellom stater for å beskytte unike kulturskatter. Resultatet av den vellykkede protestaksjonen var flere vernekampanjer, samtidig som UNESCO begynte å lage skissen til en konvensjon for vern av kulturarv.
Konvensjonen forklarer hvordan verdensarvfondet skal brukes til å gi finansiell støtte, og ved å skrive under lover hvert enkelt land både å ta vare på sine egne verdensarvsteder og resten av sin nasjonale kultur- og naturarv. UNESCO oppsummerer konvensjonens strategiske målsettinger ved «de fem C-ene»: credibility (troverdighet), conservation (bevaring), capasity-building (kapasitetsbygging), communication (kommunikasjon) og communities (lokalsamfunn)
Les mer om konvensjonen på UNESCOs nettsider.