I dag skal vi støtte forfulgte journalister

3. mai 2017: I dag skal vi støtte forfulgte journalister
Av Rune Ottosen

I dag, på pressefrihetens dag, mottar den eritreisk-svenske journalisten Dawit Isaak den internasjonale prisen for pressefrihet på UNESCOs hovedmarkering i Indonesias hovedstad Jakarta. Da Eritrea ble selvstendig i 1993 flyttet Isaak tilbake til Eritrea fra sitt eksil i Sverige for å bruke journalistikken i det han trodde skulle bli en demokratisk utvikling. Han og mange andre demokrater ble skuffet da myndighetene i 2001 slo hardt ned på uavhengige medier og fri journalistikk. Siste livstegn fra ham var i 2005. I dag vet vi ikke hvor han befinner seg, men det antas ta han har sittet i et fengsel i 16 år uten lov og dom.

I 1993 erklærte FNs generalforsamling, etter en anbefaling fra UNESCO, 3. mai for Verdens pressefrihetsdag (World Press Freedom Day).  UNESCOs generalkonferanse påpekte at en fri, mangfoldig og uavhengig presse er en avgjørende del av et hvert demokrati. Pressefrihetens dag markerer de grunnleggende prinsippene for pressefrihet, gjør opp status for pressefriheten i verden og skal minne myndigheter verden over på deres ansvar for å verne om ytringsfriheten i henhold til artikkel 19 i FNs menneskerettighetserklæring.

I dag markeres dagen over hele verden. Behovet er dessverre større enn noen gang. Tyrkia er bare ett av mange land der pressefrihetens kår er blitt verre de siste årene. Ytringsfrihtsorganisasjoner som Norsk PEN og Reporters Without Borders dokumenterer daglig nye overgrep mot journalister og frie medier i Tyrkia. Ifølge en rapport fra Norsk PEN har president Erdoğan svart på kritikken om arrestasjoner av journalister uten tiltale med å fremme svært alvorlige påstander om de som blir rammet. Han har blant annet uttalt: “Jeg har nylig mottatt en liste med 149 navn. 144 av disse er fengslet på grunn av terrorisme, fire på grunn av vanlige forbrytelser … Alle er tyver, barnemishandlere eller terrorister”. Det er altså offisielt ingen fengslede journalister i Tyrkia, kun barnemishandlere, tyver og terrorister. Lignende retorikk ser vi fra alle autoritære og totalitære regimer som slår ned på uavhengige journalister og medier. Derfor uttaler ikke eritreiske myndigheter seg om Dawit Isaak. Han er en ikke-person som aldri omtales. Han har ikke fått en rettferdig rettsprosess med eventuelle anklager rettet mot seg som han kan forsvare seg mot. Den internasjonale betegnelsen på at de ansvarlig for overgrep mot journalister som går fri er ”impunity”, eller straffefrihet på norsk. En av grunnene til at drap, fengsling og overgrep mot journalister kan fortsette er nettopp at kun et lite mindretall av de ansvarlige noen gang blir straffet. Ifølge den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) har ca 2500 journalisters blitt drept på jobb siden 1989. Mindre enn 10 prosent av drap og andre overgrep mot journalister blir etterforsket og 90 prosent ender med straffefrihet.

Min kollega Marte Høiby og jeg gjennomførte i 2015 en undersøkelse ved Høgskolen i Oslo og Akershus blant mer enn hundre journalister og redaktører i åtte land. Her spurte vi både om hvilke voldelige hendelser og trusler de hadde vært utsatt for og hvilke konsekvenser dette fikk for deres arbeide. Godt over halvparten av journalistene vi har intervjuet sier at de selv har blitt mer restriktive med å dekke konflikt de siste fem årene. Tre fjerdedeler av redaksjonslederne sier de har blitt mer restriktive med å sende journalister til konfliktsoner. Når vi intervjuer journalister og redaktører forteller de om et arbeid preget av frykt, trusler, og seneffekter som går utover familie og venner. Over halvparten av journalistene vi har intervjuet rapporterer at de sliter med søvnløshet, engstelse og andre psykiske og fysiske plager. Størst usikkerhet opplever lokale journalister som oppholder seg over tid i området de dekker. Disse har ofte familien sin i området, og de får aldri fri fra farene. De beskytter seg ved stadig å endre arbeidsrutiner.

En undersøkelse blant 940 journalister i Europarådets medlemsland i 2016, viser at over halvparten klager over hets og trakassering.

Alt dette kan knyttes til problemet med straffefrihet. Journalister kan i stor grad trakasseres fysisk og psykisk uten at det får konsekvenser. Det store spørsmålet er hvordan det kan innarbeides mekanismer som gir journalister større grad av rettslig beskyttelse. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2008 en egen resolusjon som presiserer medlemstatene i FN sitt ansvar for å trygge journalisters arbeidsforhold. Vi har også fått egne dager for å markere henholdsvis pressefrihet og journalisters sikkerhet. Pressefrihetens dag markerer vi i dag, og 3. november er blitt en egen dag for å markere problemet med ”impunity”. En kan spørre om det hjelper med nye resolusjoner, konferanser og markeringsdager for å markere pressefrihet. Det hjelper uansett ikke å sitte rolig og se på at overgrep mot journalister får fortsette ustraffet.

Rune Ottosen er professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, medlem av Den norske UNESCO-kommisjonen og styremedlem i Norsk PEN.

Les mer om Pressefrihetens dag på UNESCOs sider